Om lykke og løping og topplister

Jeg har ikke noe spesielt nært forhold til massøren min, jeg har ikke det. Vi har tross alt ikke sett hverandre på et halvt år. Flere årsaker til det, men i går ble det altså et hjertelig gjensyn. Ikke bare fordi ryggen min elsker å bli knadd, eller fordi massasje er helt på topp av topplista mi, men fordi da jeg gikk, da timen var over og jeg skulle sykle hjem, da fikk jeg en klem. En klem og en takk. En takk for at jeg hadde gitt bort litt av energien min. Passelig paff, takka jeg tilbake. Det var jo jeg som hadde fått energi. Jeg hadde blitt knadd full av avslappende energi i en time. Avslappende for kroppen ja, men kanskje ikke for kjevene mine. Når jeg tenker etter, tror jeg skravla mi gikk i ett. 

Skravla frem ulike punkter her og der. Massøren fikk forklaringa bak løpe i nedoverbakke-punktet. Vil ikke gjøre lekser – punktet, irritert på renholderen – punktet, men sammen var vi helt forundra over at det ikke var flere. Hvor er stressnakken din, sa massøren? Du er ikke anspent du, sa massøren. Litt knaing, så var punktene borte. Du gjør yoga du, sa massøren. Du er på et godt sted i livet du, sa massøren. Da satt jeg meg opp og forklarte at jeg har en kropp som kan løpe. En rygg som riktignok knaker litt, og er litt stri,  men faktisk kan løpe. At jeg kan løpe meg lykkelig. At jeg løper fra masete barn, jeg løper fra trøbbel, jeg løper fra sure folk, bekymringer. Så løper jeg mot en sterkere kropp, et gladere sinn, nye utfordringer som ikke stresser meg, men som jeg vet jeg fikser. Jeg løper rett på nye muligheter. Massøren nikka og sa at jeg har funnet lykkeknappen min.  Kanskje.

Om lykke kan skrus på med en knapp – løpeknapp eller ei, vet jeg ikke. Det jeg vet er at lykken kommer ikke av seg selv. Den må jobbes for. Lykken kommer heller ikke alene og bare til meg eller bare til deg. Jeg tror det handler om å elske lyset rundt oss, om å drikke kaffens mens den er varm, om å ikke miste motet, men være modig. Nesten hele tiden. 

Og det er noe drit å være modig, men har du først begynt, kan du ikke stoppe. Mot krever bevegelse, og sammen kan det være en slags lykkefaktor. Lykken henger også sammen med å skape godhet for andre, det kan ikke løses med en løpetur, ser den. Likevel, skal jeg nå frem til elevene, skal jeg spre glede på kontoret, skal jeg være en varm, trygg hule for gutta mine, så må jeg være i vater. Det gjør løping for meg. Retter meg opp, fyller meg med kraft og glede. Gleden min fant veien til massøren, fornøyd med det.  

 Nå skulle dette egentlig bli et kåseri elevene mine skulle rette. Vet ikke helt om jeg traff på sjangeren, men samma det, jeg skal ut å løpe!